Det var en regnfull ettermiddag i Desember 2015 at jeg oppdaget at AC/DC skulle komme tilbake til London på sin Rock or Bust turné i juni 2016. Jeg og fruen hadde allerede vært over tidligere det året og sett dem på Wembley Stadium. Noe som var en fantastisk opplevelse på en varm sommerkveld i juli.
Tross den gode opplevelsen sommeren 2015, konkluderte jeg med at det var unødvendig å reise over året etter og se dem en gang til. Det vil si, helt til jeg så hvor konserten skulle være. Denne gang var det ikke Wembley, ei heller ikke O2 eller Emirates. Det var selveste The Stadium, Queen Elisabeth Olympic Park som skulle besøkes. Da ble tonen en annen hos undertegnede, og jeg satt klar morgenen 18 desember 2015 for å sikre meg billetter. 4 billetter ble kjøpt inn og vi var 2 vennepar som skulle reise over.
Etter hvert som jeg så bilder fra utviklingen samt omvisninger fra Lady Karren Brady gledet jeg meg mer og mer. Gledet meg så inderlig til å komme opp på tribunen og se omgivelsene med egne øyne. Kjenne litt på hva vi kan forvente når sesongen sparkes i gang sesongen 16/17 – oppleve å stå i kø for øl og presse meg inn på ett overbefolket toalett i håp om å finne noen få ledige kvadratcentimer til å lette på trykket for å opprettholde væskebalansen. Oppleve hvordan det er å komme seg inn på Stratford samtidig med tusenvis av andre, ville dette fungere så bra som vi er lovet? Mye rart å glede seg til kanskje, men for meg er dette viktige elementer i det å gå på kamp i England. Det er en del av rammen.
Lørdag 4 juni 2016 var dagen jeg skulle entre Olympic Stadium for første gang, forhåpentligvis første av mange. Oppladningen kan på mange måter sammenlignes med oppladning til kamp, bare med ett litt annet klientell. Våknet på hotell med en litt spent følelse i kroppen, forventingene til vårt nye hjem var store. Dagen startet rolig med en bedre frokost sentralt i London. Fordi vi reiste med ett annet par som ikke var like bevandret i London, hadde vi valgt ett hotell mer inn mot sentrum. Etter frokosten ønsket damene og dra på shopping, noe som ikke appellerte like mye til oss mannfolka. Vi startet dermed jakten på ett vannhull som var åpent 11.00 på formiddagen. Jakten varte heldigvis ikke lenge og abstinensene uteble. Dagen forløp med forsiktig pubcrawling, litt snacks og andre kulturelle innslag før vi satte oss på tube’en ut mot Stratford for en liten middag før konserten.
Endelig var tiden kommet, vi skulle inn i det aller helligste – vårt nye fort. Vi vandret mot stadion med Westfield senteret bak oss. Provisoriske vegger var satt opp for å sluse folk i riktig retning. Forskjellige sjapper for enkel mat var satt opp langs veggene, og jeg trakk litt ekstra på smilebåndet da jeg så de solgte ANGUS burgere i den ene sjappa. Mine tanker gikk straks til Angus Young, gitarist og låtskriver i AC/DC. Ferden gikk så videre inn mot stadion, flyten i folkemassen var god, og stemningen var på topp. Det krydde av Souvenirsjapper, som er en del av det vandrende sirkuset til AC/DC. Midt mellom alle disse svarte rocke T-skjortene lyste det opp noen kjente farger. Hva var dette? Smilebåndet fikk beveget seg igjen, AC/DC sine markedsfolk vet å melke situasjonen. De hadde for anledningen fått laget noen West Ham lignende drakter med A. Young på ryggen og nummeret til selveste kapteinen vår, Mark Noble på ryggen. Grepet av øyeblikket, så ble jeg en t-skjorte rikere, og £50 pund fattigere. Ikke mitt stolteste øyeblikk, men ett morsomt minne og ha.
Vel inne på stadion, det vil si under tribunene, blir jeg møtt av disse etter hvert så kjente store draktene som er blitt hengt opp for å hylle våre helter. Den første jeg får øye på er nr. 27 – PAYET. Senere får jeg også øye på BONDS og HURST. En fin detalj som gjør at du føler deg litt hjemme med en gang. Fargene til vårt kjære Hammers går igjen stort sett over alt, noe som var gledelig å se.
Under tribunene er selvfølgelig hvor en finner alle barene, samt toaletter osv. Baren ble første stoppested, og her vil jeg tro og håpe det blir bedring til PL kampene. Køene var enorme, og kassasystemene slet nok med litt innkjøringsproblemer. Stod trolig i 15-20 min kø før jeg kunne ta drikkevarene med meg og entre tribunen for første gang. Spenningen steg i kroppen mens jeg gikk opp trappen, og gåsehuden kom kjapt i det jeg nådde toppen. Endelig var jeg her. Jeg stoppet opp et øyeblikk og bare nøt, før jeg gikk videre for å finne setet. Setet i seg selv var godt å sitte på, disse var trukket med noe som så ut som kunstskinn og var godt polstret på innsiden. Rett og slett mykt og godt, og noe annet enn disse harde plastsetene en normalt finner på tribuner rundt omkring. En liten, men hyggelig detalj.
Jeg har alltid vært en av skeptikerne når det gjelder avstand til banen. Nå er kanskje ikke en rocke konsert hvor banen er full av folk den beste anledningen til å bedømme avstanden, men jeg må si jeg ble positivt overrasket. Det så bedre ut enn fryktet. Og vi satt relativt høyt oppe – på øvre tribune, ca midt på «langsiden». Jeg tror ikke det blir så gale som mange frykter, meg selv inkludert.
Under selve konserten fikk jeg stadig noen undrende blikk fra reisefølget midt. De tok meg på fersken flere ganger da jeg studerte stadion rundt meg og så på alt annet enn selve scenen. Jeg studerte avstander, takkonstruksjoner, West Ham symboler osv… Gleder meg virkelig til å komme tilbake når det er fotball som skall spilles og tribunen er stappet med Hammers. Det blir en høydare!
Kø-problematikken i barene fortsatte under hele konserten, men nå skal det jo sant sies at det nok konsumeres mer drikkevarer under en konsert en lørdagskveld enn hva det gjøres under en fotballkamp. Antallet publikummere er også vesentlig høyere, slik at jeg vil tro dette glir mye bedre under West Ham kamper. Samme kan vel sies om toalettene. Fine, effektive og praktiske lokaler, men mye kø – dette blir nok dog tilsvarende hva vi vil kunne oppleve under pausene i kommende kamper.
Noe annet jeg bet meg merke i, er at under tribunene hvor barene er, er det åpent rett ut. Det er tak, meb relativt åpent på sidene. Dette var jo bare deilig på en relativt fin juni kveld, men er litt spent på hvordan dette blir på en iskald januardag. Ser for meg at det kan bli riktig så friskt å oppholde seg der dersom vinden kommer fra «rette» kanten. Slik jeg så det, så blir det ingen anledning til å varme seg under tribunen i pausen i hvert fall.
Etter en bra konsert, hvor Axl Rose hadde steppet inn for en hørselsskadet Brian Johnson, så bar turen ut av stadion igjen. Må forresten si at jeg faktisk ble positivt overrasket av Axl forresten. Hadde også her fryktet det verste, men fyren leverte sakene til absolutt godkjent. Uansett, ute av stadion skulle enda ett elementet testes: Offentlig transport etter stort arrangement på stadion. Her dukket det opp utfordringer som må løses før sesongen sparkes i gang. Mange vakter var satt opp for å sluse folk ned til stasjonen – noe de forsøkte etter beste evne. Men en av utfordringene var at Westfield senteret var stengt, og mer eller mindre alle ble sluset i samme retning. Vi var heldige og kom oss relativt kjapt igjennom, og inne på stasjonen løsnet det seg fort opp pga alle de ulike linjene. Men hørte derimot i etterkant at mange var fortvilet, og hadde blitt stående i opptil halvannen time før de slapp inn på stasjonen. Noe som selvfølgelig er alt for lenge på et såpass moderne anlegg.
Hvordan dette blir under kamp vil tiden vise, men da vil vel som oftest Westfield være åpent, samt tilskuerantallet er noe lavere. Må jo bare bli bedre. Enn så lenge skriver jeg utfordringene med logistikken på kontoen for innkjøringsproblemer. Regner med de har tatt lærdom og at dette vil bedre seg. But, only time will tell!
Kort oppsummert, Boleyn Ground og omgivelse rundt vil bli sårt savnet! Veldig savnet faktisk. Men når det er sagt, vi får et flott nytt hjem. Et sted for fremtiden, og noe jeg nok innser er en nødvendighet dersom vi skal opp og frem. Alt i alt, en helt annen opplevelse enn gode gamle Boleyn Ground, men tror nok jeg skal klare å bli glad i denne stadion også. Fortune’s always hiding..
COYI!