En ny utgave av Bubbles er i disse dager på vei ut til medlemmene og forhåpentligvis vil alle ha mottatt sin utgave før julaften.
I den anledning har en av våre skribenter Lars West Johnsen oppsummert 2021 på sin egen fantastiske måte:
Det beste året
Glem korona. Jeg kommer til å huske 2021 som mitt livs beste år.
Ikke kom det barn, ikke fikk jeg ny jobb, ikke fikk sexlivet noen spesiell opptur, ikke hadde jeg penger i bitcoin. Ferieturen til Lofoten regna bort, hytta i Sverige fikk jeg ikke besøkt mer enn noen dager. ßLondonturen ble avbestilt to ganger. Året starta med at selv en kaffekopp på kafé var verboten og ser ut til å slutte på samme miserable vis.
Men føkk alt annet. Jeg har elsket hvert sekund. 2021 var verdens beste år. Noensinne. For oss.
Deadline for denne teksten var 1. desember. Det glemte jeg selvsagt. Samme dag benka jeg meg for hjemmekampen mot Brighton. Vi leda 1-0. Vi lå an til å bryte brightonforbannelsen, laget vi aldri har slått i Premier League.
Jaja, vi var tilbake. Soucek var tilbake. Så kom nedturen. På toppen av flere nedturer. Wolves, City. Så overtidsmål imot. Smerteskrik i sofaen. Skrivelysten blei krysta ut av meg som møkkavann ut av oppvaskkluten. Jeg glemte det jeg skulle skrive om. Gadd ikke. Lufta ute. Punktert. Tottenham lurte bakfra, Arsenal også. Fjerdeplassen på tabellen var på lån. En luftspeiling. En dagdrøm. Virkeligheten venta.
Lørdag 4. desember. Ny dag, men var det nye muligheter? Jeg hadde ikke troa. Serieleder Chelsea mot et West Ham på retur. Næh. Jeg benka meg med uvanlig lave forventninger.
Oppskriftsmessig 0-1, 1-2. Svartsynet herjet i huet. Og så 2-2. Og så, MASUAKUUUUUUUUUUUU. Et fantastisk innlegg rett i mål. Vi hadde slått vestkanten, vi hadde slått oligarken, de skitne penga, kjøpelaget over alle, selve Moder Russland. Jeg satt meg ved tastaturet. Jeg kunne igjen skrive om det beste året. Noensinne. I hele verden.
Det er en schizofren øvelse å holde med West Ham. Vi sliter med selvbildet. Og ikke minst lider vi av en lei «stigende forventningers misnøye». Uavgjort mot Brighton var jo resultater vi jo skulle være ferdige med. Det var oss ikke verdig. Wolves skal slås. Vi blir kravstore. Fra fjerdeplass i verdens beste liga ser vi opp, siklende på mer. Vi glemmer så fort hvor vi var. Før dette deilige året begynte. Det Herrens år 2021.
2020 var ikke så gærnt. Vi rykka ikke ned på våren, og det er jo alltid et suksesskriterium for West Ham. Men de siste serierundene før jul for ett år siden spilte vi fire uinspirerte, frustrerende kamper som tilsammen ga tre poeng. Uavgjort mot Palace, Southampton og Brighton, og juling mot Chelsea, var årets julepresang. Tabellen 31. desember understreket vår evige middelmådighet. En tiendeplass. Men med trygg avstand til 18.plass og nedrykk.
Første nyttårsdag 2021. Det skulle starte med atter en uavgjort. Mot Everton borte. Det gamle skulle fortsette å spøke med det nye året. Så dukka den lange, lange mannen opp. Soucek! I det 86. minutt! Resten er, som det heter, historie. Og Jesse Lingard.
2021. Glem 1966. Vi var ikke født. Glem 1986. Vi skjønte ikke alvoret. 2006. Så nære. Så fortærende nære. Det er kalenderåret 2021 som nå står med gullskrift i klubbens historie. I mitt hjerte. For en fest av et år, og beklager at jeg ikke satt meg ned og skrev det ned i takknemlighet etter 1-1 mot badebyen Brighton. Jeg sliter med livstruende stigende forventninger. Og ditto blodtrykksfall. David Moyes har skjemt meg bort.
2021. Vi har slått dem alle, alle kanonene. Liverpool og Chelsea. Tottenham, selvsagt. Vi har en semifinale i ligacupen i vente bitte lille juleaften, vi har cruiset gjennom seriespillet i europacupen, og vi har vært fjerde beste lag i verdens beste liga. Fem poeng dårligere enn Chelsea, ett poeng bak Liverpool. Akkurat nå. Hvis 2021 var en sesong, hadde vi kvalifisert for Champions League.
For et år. Takk. Bowen. Antonio. Soucek. Coufal. Zouma. Johnson. Masuaku. Dawson. Cresswell. Noble. Benrahma. Fornals. Fabianski. Areola. Fredericks. Ogbonna. Lanzini, Yarmolenko. Diop. Og Rice, Rice og atter Rice. Mulig har vi klart denne bragden med kun én spiss, men med verdens beste midtbanespiller. Han ruver helt der oppe med Brooking og Moore.
For et vanvittig år. David Moyes, ha oss unnskyldt for at vi tvilte. Hva har du i vente for oss i 2022?
