Bak luke nummer 11 finner vi Erlend Methi
- Hvem er du?
Erlend Methi, Bærum (fra Bodø), 34 år. - Hva er ditt første minne om West Ham (hva gjorde deg oppmerksom på denne fantastiske klubben)?
Mitt første minne om West Ham er i forbindelse med at de skulle spille treningskamp mot 3. divisjonsgiganten Fauske/Sprint (en snau time fra Bodø) under deres sommerturné i Norge for drøye 30 år siden, og at vi dro dit på familietur for at min elleve år eldre bror, Eirik Lysholm (som sikkert flere her kjenner) og min far, skulle se kamp. Jeg hadde derimot valgt å gå på kafé og drikke milkshake med mamma fremfor å bli med på det som jeg må anta er den største begivenheten som har vært på Fauske stadion. West Ham vant for øvrig kampen 7-0, og det er en seier jeg gjerne skulle ha fått med meg for å veie litt opp for mye svake resultater på min live-maratontabell, skal sies. Men den gang ei, bananmilkshake er tross alt bananmilkshake.
(Når jeg nå sjekker datoen for kampen, så ser jeg at jeg kun var knappe tre år på tidspunktet, så jeg holder mulighetene på gløtt for at det ikke egentlig er et reelt minne som sådan, men at jeg kun har blitt gjenfortalt milkshakeprioriteringen min såpass mange ganger at hjernen min spiller meg et puss.) - Hvorfor ble du West Ham-supporter?
Her skulle jeg gjerne ha kommet med en god historie som involverer noen susende vristspark (eller tofotstaklinger) fra Julian Dicks, men for slike historier må man nok spørre min nevnte bror om hvorfor han ble West Ham-supporter i sin tid. Jeg ble det nok enkelt og greit fordi jeg hadde en storebror som alt hadde valgt seg et lag i England. Hvis jeg skal trekke frem en mer selvstendig ting, så har jeg så vidt jeg kan huske alltid vært svak for fargene claret and blue (men det er kanskje et spørsmål om hva som kom først av høna og egget).
- Hva er ditt beste West Ham-minne?
Mine beste minner som involverer West Ham knytter seg stort sett til turer over i godt selskap med hele den herlige kampdagfølelsen/-opplevelsen fra en bedre pannekakefrokost via noe øl og prat og quizer og sanger og noen flere øl og forhåpentligvis en god prestasjon på stadion også. En slik opplevelse som stikker seg ut, var en bortekamp mot Sheffield United, da jeg akkurat var blitt 18 år (og kunne nyte nevnte kampdagfølelse til det fulle), som endte med at Teddy Sheringham ble matchvinner på frispark like før full tid (og Calum Davenport spilte den beste kampen jeg noensinne har sett av en midtstopper live. En karriere som det er meg en gåte at ikke ble større, og som jo dessverre endte ganske så trist).
Hvis jeg trekke frem noen West Ham-kamper isolert (fra TV-skjermen), så rager seierne mot Man Utd i The Great Escape-sesongen og siste match på Boleyn høyt – i tillegg til både kvartfinalen (City) og semifinalen (M’boro) i FA-cupen i 2006.
- Hvilken spiller er din favoritt West Ham-spiller gjennom tidene?
Jeg har egentlig aldri vært noen favorittspillertype. Illustrerende er det kanskje at min eneste West Ham-drakt med nummer og navn bakpå er «14 – Wright». Et valg som det nok kan stilles spørsmål ved, men jeg innbiller meg at noe av svaret lå i at jeg ville spare noen hundrelapper på ikke å kjøpe alle bokstavene i «Ferdinand» (som jeg vel egentlig var svakest for på datidens lag). Ellers har jeg vel som mange i min generasjon hatt et godt øye for spillere som Julian Dicks, Paolo di Canio, Joe Cole og Michael Carrick. Men hvis jeg skal velge én, så blir det Scott Parker – som var alt jeg setter pris på i en fotballspiller og enda litt til.
- Hvem er den morsomste spilleren du kan huske har spilt for West Ham?
Dersom «morsomste» forstås som mest offensiv sprudlende, herlig eller lignende, så er det vanskelig å komme utenom nevnte Di Canio og Cole. Men for meg så er den spilleren som ga meg kvalitativt flest herlige øyeblikk som West Ham-fan utvilsomt Dimiti Payet og det han drev med av magi i den siste Boleyn-sesongen. Jeg kan fortsatt få frysninger av å tenke på noen av frisparkmålene hans (og så kan jo naturligvis mye sies om hvordan han endte West Ham-karrieren, men isolert sett – hvem som var morsomst i samtiden – så er mitt svar Payet).
Hederlig omtale må også gis til en viss argentinsk kruttønne for hans bidrag under et par nydelige vårmåneder i 2007.
- Hvor på tabellen ender West Ham denne sesongen?
Jeg har – i likhet med mange andre antar jeg – blitt stadig mer positiv i takt med gode resultater, så nå sier jeg 7. plass, som er en god del plasser opp fra hva jeg mistenkte før sesongen. - Hva er for deg den største skuffelsen du har opplevd som West Ham-supporter?
Det er ikke til å komme unna at West Ham som klubb har en noenlunde egen evne til å få deg godt ned på jorda akkurat i det man startet å drømme, men av litt større skuffelser (altså ikke diverse overgangsvinduer der gull og grønne skoger er hintet om, men der enden på visa har blitt Benni McCarthy eller Carlos Sanchez), så var nedrykket i 2003 med alt det skulle føre med seg av talenttap kjipt (og er jo egentlig fortsatt ganske kjipt når man tenker på hva som kunne ha blitt). Sånn rent supporterresignasjonsmessig (om det er et ord) så var nok nedrykket under Avram Grant verre dog. Da var det vanskelig å se noe lys i tunnelen. - Hvilken spiller kunne du ønske deg å se i West Ham-drakt?
I en slags semirealistisk (men likevel ikke må jeg nok erkjenne) målestokk så sier jeg Jack Grealish, som er en spiller som imponerer meg mer og mer langs mange akser – og som jo er en fyr som har litt sånn aura av West Ham-spiller over seg.
- Hva synes du om Scandinavian Hammers? Hva er bra og hva kan bli bedre / gjøres annerledes?
Jeg synes Scandinavian Hammers er helt storveis. Jeg setter stor pris på jobben dere legger ned, diskusjonene og infoen på nett, medlemsbladet, billettordningen, supportercupdeltakelsen mv. Jeg synes det er vanskelig å mene så mye om hva som eventuelt kan gjøres annerledes – med de rammene dere har, så er jeg svært imponert.
