Det var en sånn kamp. En kamp som på papiret handlet om liv eller død – men som i praksis føltes avgjort før vi egentlig kom i gang.
Første omgang – marerittstart igjen
Vi visste hva som sto på spill. Poeng var et krav. Men likevel – vi kommer ut og ser ut som et lag som allerede er slått.
Newcastle tok kontroll tidlig, og allerede etter 15 minutter smalt det:
1–0 ved Woltemade.
Fire minutter senere:
2–0, Osula.
Og der, der kjente du det som West Ham-supporter:
“Dette går ikke veien.”
Vi var passive, treige i presset og totalt ute av sync bakover. Det er nesten som vi ikke helt skjønner hvor kritisk situasjonen faktisk er. Newcastle trengte ikke å være fantastiske – vi ga dem rom, og de straffet oss.
Andre omgang – for sent, for svakt
Andre omgang starter litt bedre. Litt mer intensitet, litt mer vilje. Men så skjer det som ofte skjer:
3–0 Newcastle (Osula igjen) etter 65 minutter.
Kampen var egentlig død der.
Så får vi et lite håp
Castellanos reduserer til 3–1 etter 69 minutter.
Et glimt av håp. Og ja – han hadde faktisk et par store sjanser etter det også, inkludert et skudd i tverrliggeren.
Fra tribunen (eller sofaen) føles det brutalt tydelig:
- Defensivt kaos – vi slipper inn mål altfor enkelt
- Starten på kampen ødelegger oss – igjen
- Manglende killer-instinkt fremover
- Mentalt virker laget knekt
Newcastle skapte mer (høyere xG og flere sjanser), og det føltes aldri som vi virkelig var nær å snu dette.
