
Sesongen 2018/19 endte med en respektabel 10. plass for West Ham og det var forsiktig optimisme før Manuel Pellegrinis andre sesong i managerstolen. I sommervinduet 2019 kom den spanske U21-landslagsspilleren Pablo Fornals og ikke minst franske Sebastien Haller som hadde gjort stor suksess i tyske Eintracht Frankfurt. Haller var tenkt å erstatte Marko Arnautovic som forsvant til kinesisk fotball. Som spiss nummer to kom Albian Ajeti fra sveitsiske Basel for 8 mill pund. Andy Carroll fikk ikke fornyet kontrakt på London Stadium mens Adrian valgte å ikke fornye sin kontrakt med West Ham. Som ny andrekeeper kom Roberto inn. Andre spillere som forsvant sommeren 2019 var Samir Nasri, Lucas Perez, Sam Byram og Edimilson Fernandez. Chicharito forsvant også kun et par uker inn i den nye sesongen. I tillegg har noen spillere vært på lån hele eller store deler av sesongen; Josh Cullen (Charlton), Grady Diangana (West Bromwich), Nathan Holland (Oxford United) og Jordan Hugill (QPR).
Etter å ha gått på et stortap i første serierunde (0-5 mot Manchester City på London Stadium) så endte de neste fem kampene med tre seire og to uavgjorte kamper, blant annet ble Manchester United sendt hjem fra London Stadium med 0-2 tap. Da det så lyst ut skjedde det som vi har opplevd tidligere med West Ham, nemlig at laget går på en «mine» mot et lag fra lavere divisjoner i en av cupturneringene. Pellegrini lot flere spillere som så langt hadde fått lite spilletid starte mot Oxford i ligacupen, men det virket ikke som disse spillerne tok kampen på alvor og de gule fra studentbyen stoppet ikke før motstanderen fra Premier League hadde hentet ballen hele fire ganger ut fra eget nett.
Tre dager etter stortapet mot Oxford United ble det ett poeng borte mot Bournemouth for Pellegrinis mannskap etter at Aaron Cresswell utlignet ledelsen som sørkyst-klubben hadde da det gjensto et kvarter av kampen. Det betydde at West Ham sto med 3 seire, 3 uavgjorte og kun ett tap ved inngangen til oktober. Kampen mot Bournemouth siste helgen i september skulle imidlertid i ettertid vise seg å bli et vendepunkt i sesongen og mye av årsaken kan tilskrives at keeper Lukasz Fabianski pådro seg en lei strekkskade.
I Fabianskis skadefravær kom den nye andrekeeperen Roberto, som Pellegrini hadde hentet fra spansk fotball i juni, inn mellom stengene. Det skulle dessverre vise seg at det ikke skulle ta lang tid før konklusjonen ble at Roberto var langt unna Premier League-standard. Roberto fikk syv ligakamper for West Ham og på de kampene tok klubben ett poeng. Det var ikke utelukkende Roberto sin feil at det ble mye tap i denne perioden, men han slapp inn såpass mange tabber at han har sin klare andel av ansvaret. Dette gjelder både egne feil og det faktum at hans usikre opptreden spredte usikkerhet i forsvaret for øvrig. Hva som gjorde at Pellegrini hentet Roberto til West Ham er et spørsmål som har vært stilt mange ganger, men det er vel fortsatt ikke kommet en skikkelig forklaring på akkurat det.
David Martin kom inn som en nødløsning i mål mot Chelsea på Stamford Bridge 30. november og det skulle vise seg å bli en av de herligste historiene i Premier League denne sesongen. Alvin Martins sønn ble hentet fra Millwall før sesongstart for å være tredjekeeper og i praksis kun være en bidragsyter på treningsfeltet. Når den 33 år gamle keeperen skulle få sin Premier League-debut så kunne det absolutt vært enklere oppgaver enn bortekamp mot Chelsea, men Martin sto godt og ble godt hjulpet av en forsvarsfirer som ofret seg i duellene foran sisteskansen. Som de fleste husker endte kampen med 1-0 seier til West Ham og de herlige scenene etter kampen er noe vi sent vil glemme. Martin fikk noen kamper til på førstelaget. I bortekampen mot Southampton holdt han igjen buret rent da West Ham hentet hjem en ny sterk 1-0 seier, mens han var uheldig da han kom inn tidlig i bortekampen mot Sheffield United i januar og var direkte skyld i baklengsmålet. I midten av januar hentet West Ham tilbake Darren Randolph fra Middlesbrough som ny andrekeeper og han fikk tre kamper fra start før Fabianski igjen var tilbake fra skade på tampen av januar.
Etter en seier og fire tap i ligaen i løpet av desember måtte Manuel Pellegrini ta med seg sitt trenerteam og forlate London Stadium. En og en halv sesong var det «Pelle» fikk i Øst-London og etter at han tok klubben til en respektabel 10. plass i sin første sesong ble resultatene for svake i forhold til forventningene denne siste sesongen. Det var mildt sagt blandede reaksjoner da ledelsen valgte å hente inn David Moyes som ny West Ham-manager for andre gang på to år.
Moyes fikk en «flying start» på jobben denne gang da Bournemouth ble beseiret hele 4-0 på London Stadium første nyttårsdag. Fire dager senere ble Gillingham beseiret i FA cupen og situasjonen så igjen mer lovende ut.
I januar-vinduet ble det gjort noen spennende signeringer fra West Ham. Darren Randolph ble som nevnt hentet tilbake til klubben han forlot for tre og et halvt år siden for å sikre en bedre back-up til Fabianski. I tillegg ble den tsjekkiske landslagsspilleren Tomas Soucek hentet på lån fra Slavia Praha. Låneavtalen inneholdt også en opsjon på kjøp av spilleren dersom West Ham skulle klare å holde plassen i Premier League. På overgangsvinduets siste dag ble det også klart at en av Championships klart mest spennende spillere, Jarrod Bowen, signerte for West Ham. Bowen kom fra Hull City og var en av de mestscorende i Championship frem til det tidspunktet hvor han meldte overgang til Øst-London.
Etter cupseieren mot Gillingham kom det en fryktelig rekke med kamper som totalt ga to uavgjorte og seks tap. Inkludert i denne svake kamprekka var cupexiten mot West Bromwich i FA cupens 4. runde. Det var imidlertid tegn til bedring på slutten av denne perioden da spillerne gjorde en heroisk kamp på Anfield Road og hadde fortjent å få med seg poeng derfra som første lag denne sesongen. Mot Southampton uka etter var det imidlertid klart for en trepoenger igjen da den nye angrepsrekka med Haller, Antonio og Bowen scoret hvert sitt mål i kampen som til slutt endte 3-1. Mot Arsenal uka etter var det også mye positivt å ta med seg, men uheldigvis kom et Arsenal-mål på slutten som skulle vise seg å bli kampens eneste scoring. Dette målet måtte for øvrig gjennom en VAR-godkjenning før den var tellende.
Når vi først er inne på VAR. Har egentlig West Ham fått noen VAR-avgjørelser med seg? Vi tør å påstå at denne teknologien ikke har vært til noen fordel for vår klubb og vi kan nevne noen episoder:
Utligningen til Robert Snodgrass på tampen av oppgjøret mot Sheffield United som ble bortdømt pga at ballen hadde berørt armen til Declan Rice i en situasjon i forkant.
Utligningen til Glenn Murray for Brighton mot West Ham på London Stadium da hjemmelaget så ut til å gå mot 3 poeng – hvorfor i all verden lot VAR være å annulere den scoringen?
Flere hårfine offside-avgjørelser har gått mot vår klubb etter å ha vært studert og millimeter-målt i lang tid som f.eks. mot Crystal Palace og Arsenal.
Etter kampen mot Arsenal 7. mars kom Korona-pausen på drøyt tre måneder og oppstarten i juni ble ikke slik vi ønsket. Tap mot både Wolves og Tottenham ble etterfulgt av en vanskelig kamp mot Chelsea, en klubb som nettopp hadde imponert stort og slått selveste Manchester City. Men mot Chelsea kom det virkelige vendepunktet for Moyes’ gjeng. For en kamp vi ble vitne til denne første dagen i juli. En spillergruppe som bare SKULLE vinne og da Yarmolenko avgjorde med sin 3-2 scoring rett før slutt var det klump i halsen for flere enn en West Ham-supporter. Det er slike kamper vi husker i lang lang tid og det eneste lille skår i gleden denne gang var at det ikke var noen som fikk oppleve kampen live.
Etter seieren mot Chelsea ble det 2-2 borte mot Newcastle og 0-1 hjemme mot Burnley i en kamp West Ham var best i alt annet enn å score mål. De resterende fire kampene ble en eneste stor fornøyelse for alle oss som følger The Hammers med seier mot Norwich og Watford samt en meget sterk bortekamp mot Manchester United som endte 1-1, men hvor West Ham var nærmest seieren. Den siste kampen mot Aston Villa var betydningsløs for West Ham, men det var likevel godt at spillerne ønsket å vinne og kom tilbake da bortelaget tok ledelsen. I kampen mot Norwich var det de fire scoringene til Michail Antonio som stjal de største overskriftene i Premier League-runden, noe som selvsagt er morsomt for oss West Ham-supportere.
Alt i alt en skuffende sesong utfra forventningene vi hadde og den sesongstarten vi opplevde med 12 poeng etter syv spilte kamper. Det har vært misnøye fra deler av fansen rettet mot eierne som i grove trekk går på at eierne ikke holder det de har lovet. Heldigvis ble det en god avslutning på sesongen og det er både forventninger og en positiv inngang til sommerens overgangsmarked, preseason og den nye sesongen som vi nå vet starter 12. september.
NB! Forsidebildet til denne artikkelen er hentet fra jubelscenene på Stamford Bridge siste dagen i november. Disse scenene er ikke et forsøk på å oppsummere sesongen totalt, men viser ett av sesongens absolutte høydepunkter
Noen facts:
Plassering Premier League: 15
FA cup: Utslått i 4. runde etter 0-1 mot West Bromwich
Ligacup: Utslått i 3. runde etter 0-4 mot Oxford United
Flest kamper totalt: Declan Rice (38 ligakamper + 2 cupkamper)
Toppscorer totalt: Michail Antonio med 10 mål (Haller nummer to med 7 mål)
Hammer of the Year: Declan Rice
Scandinavian Hammer of the Year: Declan Rice
Fortsatt god sommer til alle Scandinavian Hammers!
Flott oppsummering! Takk
Veldig bra Mats
Meget bra oppsummering!
Veldig bra oppsummering 👍 takk
Sånn skal en oppsumering skrives! Tusen takk.